Husandaktsboka

av C.O. Rosenius

15. oktober

Slik som mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.

Rom 5;19

Alle Adams barn er dømt og erklært som syndere, bare på grunn av hans ulydighet. Men på samme måte erklæres også «all Kristi sæd» å være rettferdig, bare på grunn av den enes lydighet.

Ved den enes lydighet. Her sier nå apostelen uttrykkelig hva Kristi rettferdighet består i. Han sier det var hans lydighet, hans egen personlige fullkomne oppfyllelse av all Faderens vilje. På samme måte som syndefallet besto i «ens ulydighet», slik skulle også gjenopprettelsen skje gjennom «ens lydighet».

Hele Kristi liv på jorden, helt fra krybben til korset, var lydighet. «Kjærligheten er lovens oppfyllelse», sier apostelen. Kristus hadde en fullkommen kjærlighet både til sin Far og til oss mennesker. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin Far kom han til jorden og ble vår bror. I samme kjærlighet og lydighet gikk han omkring  og gjorde vel og hjalp alle. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin Far ville han også «smake døden for alle». Og han ble «lydig helt til døden, ja, døden på korset».

Det var ikke noe som helst mindre enn en så dyp og fullkommen lydighet som kunne frelse menneskene fra den fordømmelsen som gjennom den enes ulydighet var kommet over oss. Men se nå her, hvordan det er denne Kristi fullkomne lydighet som dekker over all vår daglige ulydighet! Alle de helliges åndelige nød og sukk er alltid dette at de ikke er i stand til å lyde Gud på rett måte, men tvert imot alltid gjør ham imot.

Der ånden er villig og hellig, der er det medfødte fordervet bare ennå mer følbart og trykkende, og oppleves alltid som ulydighet. All synd i hjertet eller i livet, i tanker, begjær, ord og gjerninger, er alltid det samme som ulydighet mot Gud. For i sin hellige lov forbyr han jo all denne ondskapen. Og da blir Guds barn engstelige og sukker over sin ulydighet mot Gud.

Men se nå her! Imot all denne vår ulydighet har Gud satt sin Sønns lydighet. Hans lydighet skal være vår lydighet. Det sier denne teksten, at gjennom ens lydighet blir mange rettferdige. Det var akkurat derfor Gud sendte sin Sønn under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven.

Gud så fra evighet av alle mennesker som falt under loven og dommen, og så fulle av synd at ikke en éneste fullkomment kunne lyde eller oppfylle loven. Derfor besluttet han i sin evige barmhjertighet at han ville selv gjenopprette alt dette. Hans Sønn skulle bli et virkelig menneske, men med fullkommen lydighet. 

Som en ny stamfar for oss, skulle han oppfylle loven og gå inn i lidelsen under dens forbannelse. For at slik som vi var blitt syndere gjennom den første stamfarens ulydighet, slik skulle vi også bli rettferdige bare gjennom den andres lydighet.

Og det er akkurat denne Kristi fullkomne lydighet som egentlig er selve rettferdigheten som vi kan bestå med for Gud.

«Derfor», sier Konkordieformelen, «ser troen på Kristi person slik han i vårt sted er født under loven. Han har båret vår synd. Og når han så gikk til Faderen for oss, fattige syndere, har han vist sin himmelske Far den fullkomne lydighet, og dermed skjult all den ulydighet som bor i vår natur og stikker fram i dens tanker, ord og gjerninger. Slik at denne vår ulydighet ikke skal tilregnes oss til fordømmelse, men av ren nåde bare for Kristi skyld bli tilgitt og forlatt oss».

Derfor må vi si til hver éneste en som gjerne vil være en kristen og tro Guds nåde, men som holdes tilbake og blir nedtrykt av sin egen mangfoldige ulydighet: Grip med alvor denne trøsten og si: Kristi lydighet er min lydighet. Med min egen lydighet og rettferdighet er jeg fullstendig fortapt. Jeg ville totalt fortvile, og aldri mer tenke på å bli frelst, hvis jeg skulle dømmes etter loven. Men akkurat derfor har Kristus vært under loven og vist en fullkommen lydighet, for at han gjennom det skulle «kjøpe oss fri som var under loven».

For han behøvde så visst ikke være under loven for sitt eget vedkommende. Han gjorde det jo alt sammen for oss, i vårt sted så det skulle tilregnes oss.

Så er da dette min éneste rettferdighet: Ikke min lydighet, men hans lydighet. For selv når mitt nye menneske vil være lydig, er likevel den gamle naturen i meg full av ulydighet.  Derfor er det nå min éneste trøst at Kristus var lydig for oss.

På denne måten skal vi ta til oss denne teksten som er så full av trøst. Sier så noen: Hva hjelper det meg at Kristus var lydig, når jeg selv ikke kan være det? Da svarer vi: Hvis ikke Kristi lydighet er din lydighet, da er du evig fortapt!

Her forkynner apostelen til oss at det er bare «gjennom den enes lydighet vi blir rettferdige». Derfor må vi virkelig alvorlig innprente disse ordene i hjertene våre: «gjennom den enes lydighet»! Ellers vil følelsenes, samvittighetens og vantroens vær bare blåse oss hit og dit, som agner på det ville havet.

Da er det noe ganske annet for en fattig, utslitt synder, som gir trøst og trygghet, å få hvile på denne faste fjellgrunnen: Guds evige rådslutning; at slik som vi alle ble syndere gjennom den enes ulydighet, slik skal vi også bli rettferdige bare gjennom den enes lydighet.

Bilde av Husandaktsboka

Husandaktsboka kan bestilles direkte fra forlaget Arven!